- Du klarer det aldri!
Det må ha vært for 10 – 12 år siden at denne for meg inspirerende kommentaren falt. Noen hadde stått og betraktet mine underlige krumspring rundt i en hage, med en sommerfugl flaksende rundt hodet mitt.
Denne sommeren hadde jeg anskaffet mitt første digitale kamera, og hadde så smått tatt opp igjen litt fotografering etter ganske lang tids opphold. Små, lette kompaktmodeller hadde nemlig løst en bestemt problemstilling jeg tidligere hadde kommet opp mot: Når motivene var der, var som regel kameraet langt unna. Man kan bare ikke gå rundt med en stor speilrefleks hengende rundt halsen alltid, i hvert fall fungerte det ikke slik for meg.
Men tilbake til temaet; sommerfugler. Slike flyvende, visuelle fristelser syntes noen ganger som uimotståelige mål å få festet til brikken. Alle som har forsøkt seg på noe slikt, vet imidlertid hvilken utfordring man da kommer opp mot. Uansett hvor forsiktig man lister seg innpå et tilsynelatende hvilende og avslappet eksemplar av arten, så flyr den nesten alltid videre når man har kommet på noen meters avstand. Når man en sjelden gang har kommet nær nok, virker det som de har en sjette sans som forteller dem nøyaktig når man skal til å trykke på utløseren. Et tiendedels sekund i forkant av dette tar de vingene fatt. Man synes nesten å høre deres skadefro latter.
Likevel kom øyeblikket da jeg faktisk ”fanget” den første. Eller kanskje det er rettere å si; det var jeg som var grundig fanget. Sommerfugljakt med kamera har blitt en av sommertidens favoritt-aktiviteter.
Naturligvis innebærer det sikk-sakk løping over blomsterenger, langs veigrøfter eller rett inn i tette snar – alt etter lunene til den man forfølger. Noen ganger inn i fremmede hager også, uten at jeg selv har vært oppmerksom på hvor jeg har havnet. Slikt har jo et potensial for å bli en belastning for blodtrykk og sjelefred, både for seg selv og andre. Etter hvert har jeg likevel godtatt at dette er spillets regler.
Fremdeles er det slik at de aller fleste forsøk slår feil, men desto større er gleden de få gangene man lykkes. Alle bildene er tatt fra avstander rundt 5 – 15 cm.
Etter hvert har jeg også ervervet meg ørlite kunnskap om mine bevingede venner, noe som bare øker fascinasjonen for dem. Dermet fikk jeg ideen til å samle bilder og litt faktainformasjon slik, i en blogg. Det er alltid hyggelig å kunne kikke tilbake på dette, med glade minner fra vakre sommerdager. Selvfølgelig ville det være fint om litt av denne gleden blir formidlet til de som ser innom her også.
Det må ha vært for 10 – 12 år siden at denne for meg inspirerende kommentaren falt. Noen hadde stått og betraktet mine underlige krumspring rundt i en hage, med en sommerfugl flaksende rundt hodet mitt.
Denne sommeren hadde jeg anskaffet mitt første digitale kamera, og hadde så smått tatt opp igjen litt fotografering etter ganske lang tids opphold. Små, lette kompaktmodeller hadde nemlig løst en bestemt problemstilling jeg tidligere hadde kommet opp mot: Når motivene var der, var som regel kameraet langt unna. Man kan bare ikke gå rundt med en stor speilrefleks hengende rundt halsen alltid, i hvert fall fungerte det ikke slik for meg.
Men tilbake til temaet; sommerfugler. Slike flyvende, visuelle fristelser syntes noen ganger som uimotståelige mål å få festet til brikken. Alle som har forsøkt seg på noe slikt, vet imidlertid hvilken utfordring man da kommer opp mot. Uansett hvor forsiktig man lister seg innpå et tilsynelatende hvilende og avslappet eksemplar av arten, så flyr den nesten alltid videre når man har kommet på noen meters avstand. Når man en sjelden gang har kommet nær nok, virker det som de har en sjette sans som forteller dem nøyaktig når man skal til å trykke på utløseren. Et tiendedels sekund i forkant av dette tar de vingene fatt. Man synes nesten å høre deres skadefro latter.
Likevel kom øyeblikket da jeg faktisk ”fanget” den første. Eller kanskje det er rettere å si; det var jeg som var grundig fanget. Sommerfugljakt med kamera har blitt en av sommertidens favoritt-aktiviteter.
Naturligvis innebærer det sikk-sakk løping over blomsterenger, langs veigrøfter eller rett inn i tette snar – alt etter lunene til den man forfølger. Noen ganger inn i fremmede hager også, uten at jeg selv har vært oppmerksom på hvor jeg har havnet. Slikt har jo et potensial for å bli en belastning for blodtrykk og sjelefred, både for seg selv og andre. Etter hvert har jeg likevel godtatt at dette er spillets regler.
Fremdeles er det slik at de aller fleste forsøk slår feil, men desto større er gleden de få gangene man lykkes. Alle bildene er tatt fra avstander rundt 5 – 15 cm.
Etter hvert har jeg også ervervet meg ørlite kunnskap om mine bevingede venner, noe som bare øker fascinasjonen for dem. Dermet fikk jeg ideen til å samle bilder og litt faktainformasjon slik, i en blogg. Det er alltid hyggelig å kunne kikke tilbake på dette, med glade minner fra vakre sommerdager. Selvfølgelig ville det være fint om litt av denne gleden blir formidlet til de som ser innom her også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar